Retning EUs høstkonferanse. Professor Tarjei Bekkedal: EU en drivkraft i likestillingsarbeidet.

📩 Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

👉 Bli medlem i Retning EU

Av Leif Sande

Tarjei Bekkedal, professor ved Senter for europarett ved Universitetet i Oslo, startet med å si at EU fra starten av hadde vært en viktig drivkraft for likestilling mellom kvinner og menn. Norske arbeidstakere hadde fått del i mye av denne utviklingen gjennom EØS-avtalen, men tilknytningen hadde også klare begrensninger.

Bekkedal tok for seg hvordan likestilling hadde utviklet seg seg i EU, Fra et spørsmål om konkurransevilkår til å bli en grunnleggende rettighet i EU. Han belyste betydningen for norske arbeidstakere og drøftet hva norsk EU-medlemskap kunne bety for det videre likestillingsarbeidet.

Fra likelønn til grunnleggende rettigheter

Det historiske utgangspunktet var Romatraktaten fra 1957. Den inneholdt en bestemmelse om lik lønn for likt arbeid mellom kvinner og menn. Bekkedal knyttet bestemmelsen til ønsket om like konkurransevilkår mellom medlemslandene.

Gjennom den videre utviklingen hadde likestilling fått en langt bredere og sterkere forankring. Bekkedal viste til artikkel 2 i EU-traktaten, der likestilling mellom kvinner og menn inngikk blant unionens grunnleggende verdier. Han sammenlignet dette med å ha prinsippet nedfelt i Grunnlovens verdibestemmelse.

Han trakk også fram EUs charter om grunnleggende rettigheter, som inneholdt et omfattende diskrimineringsforbud. Likestilling hadde dermed fått en plass i EUs menneskerettighetsvern som gikk langt utover det opprinnelige kravet om likelønn.

Forskjellen mellom EU og EØS

Et sentralt tema var forskjellen mellom rettighetsvernet i EU og det Norge hadde gjennom EØS-avtalen.

Bekkedal viste til EØS-avtalens artikkel 69 om lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstakere for samme arbeid. Han viste også til artikkel 68 om arbeidsrettslige tiltak. Gjennom EØS hadde Norge innlemmet en rekke EU-direktiver med betydning for likestilling og arbeidsvilkår.

Likevel understreket han at tilknytningen ikke ga samme rettslige ramme som EU-medlemskap. I EU var likestilling forankret i traktatene og i charteret om grunnleggende rettigheter. Gjennom EØS kom mye av det konkrete vernet inn som direktiver. Bekkedal illustrerte forskjellen som et skille mellom vanlig lovgivning og regler på grunnlovs- eller menneskerettighetsnivå.

Dessuten hadde EØS-avtalen et mer avgrenset virkeområde. Som eksempel viste han til en sak om norske pappapermisjonsregler. I fremstilling hadde skillet mellom trygderett og arbeidsrett vært avgjørende. Eksemplet viste hvordan spørsmål med stor betydning for likestilling kunne falle utenfor det aktuelle EØS-vernet.

Bekkedal trakk også fram Europaparlamentets resolusjon om å inkludere retten til abort i EUs rettighetscharter. Dette var et forslag om å utvide rettighetsvernet, og han brukte det som eksempel på et spørsmål som lå helt utenfor EØS-avtalen.

Kritikk av norsk gjennomføring

Bekkedal kritiserte også Norges gjennomføring av EU-direktiver. Han mente at Norge ikke hadde vært gode nok til å innarbeide regelverket.

Som kontrast viste han til avtalen EU hadde forhandlet fram med Andorra og San Marino. Denne la opp til løpende tilpasning til relevante EU-regler. Eksemplet aktualiserte spørsmålet om hvordan nye regler kunne innarbeides raskere og mer systematisk.

Det ble også opplyst at det i EU-kretser ble drøftet om EØS-avtalen burde få en tilsvarende bestemmelse.

Enkeltmennesket og domstolene

Historien om Gabrielle Defrenne, flyvertinne i det belgiske flyselskapet Sabena, illustrerte hvordan EU-retten hadde fått praktisk betydning for den enkelte arbeidstaker.

Bekkedal reiste spørsmålet om en person som var blitt diskriminert, kunne påberope seg traktatens likelønnsbestemmelse direkte for domstolene. På 1970-tallet hadde EU-domstolen svart ja.

Dermed kunne den enkelte bruke bestemmelsen til å kreve sin rett. Den var blitt mer enn en forpliktelse mellom medlemsstatene.

Men gjennomslaget hadde grenser. Bestemmelsen gjaldt lønn og omfattet ikke uten videre andre arbeidsvilkår. Bekkedal beskrev derfor Defrennes kamp som en seier som i første omgang også innebar et nederlag. Et bredere vern krevde at EUs lovgivere vedtok flere regler.

Han viste til likestillingsdirektivet fra 2006 og bestemmelsen om ulike pensjonsaldre. Dette direktivet var også blitt innlemmet i EØS-avtalen.

Deltid som likestillingsspørsmål

Bekkedal tok deretter opp deltidsarbeid og betaling for arbeid utover avtalt stilling. Her skilte han mellom nominell og reell likelønn. Lik timelønn var etter hans argumentasjon ikke tilstrekkelig dersom deltidsansatte ellers hadde dårligere vilkår enn heltidsansatte.

Han illustrerte dette med en person som arbeidet 50 prosent utenfor hjemmet og 50 prosent hjemme. Dersom vedkommende tok på seg ytterligere 20 prosent arbeid, ble den samlede arbeidsbelastningen 120 prosent. Eksemplet synliggjorde sammenhengen mellom lønnsarbeid og ulønnet arbeid i hjemmet og inngikk i argumentasjonen hans for overtidskompensasjon.

Bekkedal knyttet dette til deltidsdirektivet fra 1997. Han argumenterte for at like arbeidsvilkår for deltids- og heltidsansatte var viktig for at deltid skulle være et reelt frivillig valg.

Strenge grenser for forskjellsbehandling

Bekkedal skilte mellom regler om organisering av arbeidslivet og regler som beskyttet individuelle, grunnleggende rettigheter.

På områder som innleie og vikarbyråer beskrev han et betydelig rom for unntak. Når det gjaldt likestillingsvern og individuelle rettigheter, mente han at adgangen til unntak var langt snevrere.

Begrunnelsen var at rettighetene ville miste mye av sin kraft dersom et flertall kunne sette dem til side bare ved å vise til et saklig formål.

På dette grunnlaget rettet han kritikk mot arbeidsmiljøloven § 13-3. Etter hans vurdering gjenspeilte bestemmelsen ikke skillet på riktig måte. Han hevdet at regelen i andre ledd skulle ha stått i første ledd.

Han viste også til en uenighet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i en rapport. Arbeidstakersiden hadde lagt til grunn at deltidsdirektivets likebehandlingsregel hadde karakter av en fundamental rettighet. Arbeidsgiversiden hadde bestridt at en slik forståelse kunne utledes av direktivet og EU-domstolens uttalelser.

Bekkedal støttet arbeidstakersidens forståelse. Han mente at det var svært vanskelig å forsvare inngrep i likestillingsvernet.

Håndheving var avgjørende

Avslutningsvis drøftet Bekkedal hva norsk EU-medlemskap kunne bety for likestilling og arbeidsliv.

Han framhevet at medlemskap ville gi en bredere ramme for likestillingsvernet, også utenfor arbeidsrettens område. Samtidig mente han at Norge fortsatt ville ha betydelig handlingsrom i arbeidslivspolitikken på områder som ikke berørte det grunnleggende likestillingsvernet.

Hans viktigste argument gjaldt likevel håndhevingen. EU-retten var etter hans vurdering blitt så avansert at det var vanskelig å sikre god håndheving uten å delta fullt ut i det samme institusjonelle systemet.

Bekkedals konklusjon var at EU hadde bidratt til rettigheter med konkret betydning for arbeidstakernes lønn og arbeidsvilkår. Norge hadde fått del i mye gjennom EØS, men han mente at EU-medlemskap ville gi både et bredere vern og bedre forutsetninger for å sikre at rettighetene fikk gjennomslag i praksis.

Etter foredraget fulgte en debatt mellom Tarjei Bekkedal og deltakerne i salen. Her ble flere av spørsmålene fra foredraget utfordret og utdypet.

Laial Ayoub, som var moderator for debatten,  spurte blant annet hvor langt EU faktisk kan gå i å stille krav til medlemslandene om bedre likestilling. Bekkedals svar var at EU ikke generelt kan pålegge medlemslandene å føre en bestemt likestillingspolitikk. EUs muligheter avhenger av hvilke områder unionen har myndighet til å regulere, og hvilke regler som allerede følger av traktatene og EU-lovgivningen.

Debatten berørte dermed et viktig skille: EU kan fastsette og håndheve konkrete rettigheter og krav på områder der unionen har kompetanse, men medlemslandene beholder samtidig betydelig ansvar for sin egen politikk.

Det tredje skiftet – arbeid som ikke synes i regnskapene

Ayoub tok også opp det såkalte «tredje skiftet»: det omfattende omsorgs- og pårørendearbeidet som utføres uten lønn, og som fortsatt i stor grad faller på kvinner.

Hun stilte spørsmål ved om dette arbeidet i større grad burde tas med i de økonomiske beregningene. — det gir ingen direkte inntekt til fellesskapet, men representerer samtidig en betydelig innsats som ellers i stor grad måtte vært utført og finansiert av det offentlige, fortsatte hun.

Spørsmålet løftet dermed likestillingsdebatten ut over det ordinære arbeidslivet: Hvordan skal samfunnet verdsette arbeid som er nødvendig, men som ikke inngår i vanlig lønnsarbeid og i liten grad blir synlig i de økonomiske regnskapene?

På dette spørsmålet hadde Bekkedal ikke noe konkret svar. Det understreket samtidig et poeng som kom fram i debatten: Selv om EU-retten har vært en viktig drivkraft for likestilling i arbeidslivet, finnes det fortsatt store likestillingsspørsmål som ikke uten videre kan løses gjennom arbeidsretten eller dagens EU-regelverk.