Europas fremtid i skiftende geopolitiske landskap: NATO, EU og BRICS i fokus

Europa blir alvorlig utfordret av Russlands krig mot Ukraina. Land innen NATO reagerer med våpenstøtte til Ukraina, basert på nasjonal bistand. Responsen fra land utenfor NATO er i hovedsak enten prinsipiell støtte til Russland eller nøytralitet. Nord-Korea og Belarus støtter Russlands angrepskrig. Nord-Korea, Iran og Kina bistår Russland med våpen. Offisielt har disse landene erklært at det eksisterer et «vennskap» mellom dem. Internt mellom disse landene må det påregnes at det er felles formelle strategier.

NATO har i inneværende år (2024) formalisert en sterk samhandlingsstrategi med Australia, Sør-Korea og Japan. Den geopolitiske arenaen avspeiler en utvikling der Vesten står mot en fremvekst av stadig flere land med klare diktatoriske og/eller autoritære styreformer, eller land med slike preferanser.

I denne prosessen har forumet BRICS økt sitt engasjement. BRICS er et samarbeidsforum for Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. BRIC ble introdusert i 2001. I 2011 kom Sør-Afrika med, og forumet ble da endret til BRICS. 1. januar 2024 ble forumet utvidet med Argentina, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. De 11 landene i forumet utgjør nå 42 % av verdens befolkning og står for 27 % av verdens samlede BNP. BRICS er ikke en forpliktende allianse, men et forum med noen felles og noen sprikende interesser.

BRICS deler en felles kritikk, omtalt som Vestens interessepolitikk, og står sammen som en motpart til den vestlige økonomiske, politiske og sikkerhetspolitiske dominansen i verdensbildet. Forumet krever endringer i det internasjonale økonomiske samarbeidet, mer medbestemmelse i utviklingen av internasjonale regler og kontroll over institusjonene. De motsetter seg andre lands og organisasjoners strategier for demokratisering og menneskerettigheter, samt Vestens intervensjonstilnærming til interne forhold i suverene stater. BRICS legger sterk vekt på territoriell suverenitet, og den autoritære styringsformen synes mest akseptabel for mange av medlemslandene. På toppmøtet i Johannesburg i 2023 ble en rekke utviklingsland invitert med, og over 40 av disse viste interesse for medlemskap i BRICS.

På Vestens side skaper årets presidentvalg i USA usikkerhet. Dette har satt søkelys på Europas situasjon, hvor man så langt synes å ha akseptert at Europa må ta et større ansvar for sin egen situasjon og posisjon, også uavhengig av valget i USA. EU må derfor styrkes med nødvendige organisatoriske og formelle lover og regler, og forberedes på å ta føringen og samordne Europas ansvar og bidrag innen NATO. Skulle NATO bli svekket eller avviklet, vil EU måtte ta det fulle europeiske ansvaret.

NATO trenger omfattende opprustning i de europeiske landene. Fra 1990 og avviklingen av Sovjetunionen har vestlige politikere vært naive og bygget ned sitt forsvar. Nå har alle NATO-medlemsland forpliktet seg til å bruke minst 2 % av BNP på forsvar. Norge brukte i 2022 1,57 %. For 2024 ble det fortsatt budsjettert med for lite i forhold til plikten, nemlig bare 1,8 %, men dette er endret underveis slik at Norge kommer til å oppfylle 2 %-kravet i løpet av dette året. Polen bruker til sammenligning 6 %. Russland bruker ikke sammenlignbart hele 30 % på sin krig mot Ukraina.

Ved årsskiftet 2023/2024 passerte EØS-avtalen 30 år. EØS-avtalen ble opprettet og undertegnet av EU og de da 7 EFTA-landene i 1992 som en samarbeidsavtale mellom EU og EFTA. Senere ble 3 av EFTA-landene EU-medlemmer. Arbeiderpartiet arbeidet også for EU-medlemskap. Særlig var partiet opptatt av at alle de nordiske landene skulle tilsluttes EU. Da Sverige stemte for medlemskap, regnet man med at Norge skulle følge etter, men dette ble nedstemt med et ytterst knapt flertall i 1994. EØS-avtalen fra 1992 ble da hentet frem, og Norge, Island og Liechtenstein, av de fire gjenværende EFTA-landene, tiltrådte denne avtalen med EU. Sveits avsto, men er fortsatt EFTA-medlem.

Siden 1994 har norske ja-til-EU-politikere «skygget unna» å ta kampen om igjen. Nå er det startet en prosess i EU om å fastsette hvilket årstall det senest kan søkes om EU-medlemskap. Dette kan bli fastslått før 2030.

I 2023 fastslo Arbeiderpartiets leder at Norge ikke skal diskutere EU-medlemskap de neste 6 årene. Dette er ikke akseptabelt. Arbeiderpartiet har i to folkeavstemninger sagt ja til EU-medlemskap. Utspillet om et 6 års tabu mot å drøfte EU-medlemskap bryter med Arbeiderpartiets arv etter Gro Harlem Brundtland. Denne arven har stilltiende eksistert siden 1994. Partilederens utspill grenser mot en antydning om at han signaliserer sin avgang.

Innen NATO får de nordiske landene nå amerikansk hjelp til å jobbe tettere sammen. Til dette er det opprettet (foreløpig med to betegnelser) Nordic Defence Cooperation eller Nordic Defence Collaboration.

USA mener at man i Vesten tidligere har tenkt at man har «god» tid til å styrke NATO, men situasjonen er annerledes nå. Hele Russland er nå på krigsfot. Russerne har industrialisert sin base, og mobiliseringen er betydelig. De russiske bakkestyrkene er større enn de var ved krigens begynnelse, til tross for tapene. De moderniserer og lærer hvordan de skal beseire vestlige kapasiteter. USA mener at NATO må være forsiktig med å tro at det er god tid til å bygge opp kapasitet.

Fra Russlands anneksjon av Krim i 2014 og med den etterfølgende krigsutviklingen er det nå nødvendig å konstatere at Vesten har hatt en feilaktig realitetsoppfatning av Russlands hensikter. Det er også grunn til å tvile på om den politiske utviklingen i alle de europeiske landene er robust nok til å kunne stå imot hva man må kalkulere med fra russisk side. EUs prosesser har imidlertid avdekket et behov for å effektivisere EUs beslutnings- og handlingsgrunnlag.

EUs organisasjon som sådan blir viktigere innen NATO, og de nordiske landene blir pålagt økt ansvar og posisjon. Det betyr blant annet at det innen EU vil bli drøftelser og strategier som omfatter Norge, men som Norge ikke har noen formell posisjon til å delta i.

Utviklingen innen NATO og EU tilsier at Norge snarest må bli EU-medlem og en fullverdig samarbeidspartner, tilsvarende som Norge er i NATO. Dette er også viktig i forhold til mulig og ønsket samarbeid innen nordisk forsvars- og sivilindustri.