Store utfordringer løses best i fellesskap

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Av Per Rune Henriksen.

Energipolitikk har blitt et brennhett tema i norsk politikk, og særlig i diskusjonen om Norges forhold til EU. Den politiske kostnaden ved å etterleve EØS-avtalen på energifeltet ved å ta nye direktiver inn i norsk regelverk har blitt høy, noe særlig Arbeiderpartiet har fått føle. På venstresiden, og i deler av fagbevegelsen, har det bredt seg en forstilling om at EØS-avtalen er en slags a la carte-meny, hvor vi kan plukke fordeler og si nei takk til forpliktelser. Resultatet er at vi har et stort etterslep av regelverk som vi er forpliktet til å ta inn, men som stoppes av politiske årsaker. Dette er en risikabel øvelse for Norge og norske interesser. Vi er rettslig forpliktet til å innføre regelverk, med tilpasninger. Unnlatelse kan føre til at deler eller hele EØS-avtalen blir satt ut av funksjon. For å forstå risikoen vi løper må vi forstå betydningen energipolitikken har for EU og EUs medlemsstater. Les videre under:

EUs energipolitiske strategi (Energiunionen) ble lansert i 2015, og har blitt utviklet siden den gang. I første omgang handlet dette om energisikkerhet og økonomi. Gjentatte hendelser med struping av gasstilførsel fra Russland gjennom Ukraina synliggjorde sårbarheten som importavhengighet gir. Kostnadene ved energiimport var likeså en alvorlig byrde for økonomien. Løsningen av dette lå i økt egenproduksjon – fornybar «hjemmeprodusert energi», og redusert energibehov gjennom energieffektivisering. Et integrert indre energimarked er nøkkelen for å få dette til på en kostnadseffektiv måte. Fornybar energi bygges ut der forholdene er gode, et godt utbygget nett og et felles marked for energi sørger for at energien kommer frem der den trengs.

Med EUs «grønne giv» i 2018 ble klimapolitikken drivkraften i energipolitikken, da Russland invaderte Ukraina og vi fikk en energikrise i Europa ble sikkerhet drivkraft. I våre dagers geopolitiske situasjon har både sikkerhet og konkurranseevne blitt drivkrefter for større energisikkerhet, sterkere markedsintegrasjon og strammere regelverk. Energipolitikken er en fundamental del av EUs politikk for å nå sine overordnete klima, økonomiske og sikkerhetspolitiske mål. Felles målsettinger, regelverk og marked er forutsetninger som må være på plass. I denne settingen velger energinasjonen Norge å dra beina etter seg i etterlevelsen av EØS-avtalens forpliktelser, samtidig som vi tjener store penger på energieksport. Vi fremstår ikke som den ideelle avtalepartner, noe som kan koste oss dyrt når EU iverksetter tiltak for å beskytte seg selv og sin industri i en tid hvor tollmurer bygges opp og internasjonalt samarbeid brytes ned.

Forestillingen om at utenforskap i energipolitikken beskytter oss og vår industri er feil. Vi har all interesse av at EU lykkes i sin energiomstilling. Europa er vårt største eksportmarked, og europeisk industri er den viktigste kunden for vår industri. Et fall i europeisk industriproduksjon gir lavere etterspørsel etter norske varer, og dermed fall i norsk industriproduksjon. Vår tilgang til energimarkedene i våre naboland gir oss gode priser for vår kraft, og tilgang til billig kraft når produksjonen der er høyere enn forbruket. De som tror at en kraftbalanse med et overskudd på rundt 20 TWh er energisikkerhet god nok, bør ha i mente at forskjellen i tilsig mellom ekstremt tørrår og ekstremt våtår kan bli på 70 TWh. Energisikkerheten som ligger i at vi har god kapasitet på mellomlandsforbindelser, til ulike markeder, bør ikke undervurderes.

I debatten om dette hører vi ofte at EUs energiomstilling er feilslått og at markedet er dysfunksjonelt. Dette er grunnleggende feilslutninger. EU har redusert sine klimagassutslipp med 37% siden 1990 (Norge har kuttet 9%). Siden 2015 har fornybar strømproduksjon økt fra 29% til 54% i andre kvartal 2025. EU når sine fornybarmål, og utslippene kuttes. Når strømprisene fortsatt er høye skyldes det i stor grad at det fortsatt er innslag av dyr importert fossil energi, men også at kostnadene med å bygge ut ny fornybar kapasitet er høy. Markedet gjør sin jobb. Energikrisen etter bortfallet av russisk gass førte ikke til strømbrudd, priskrisen som fulgte skyldtes knapphet på energi – ikke feil i markedet. EU regner selv med at felles energipolitikk og tiltakene i Energy Union-strategien vil gi forbrukerne besparelser på 530 milliarder kroner i år, og økende i årene som kommer.

EUs klimapolitikk er under press internt. Høyresiden har styrket seg, og klimaskeptikere på ytre høyre har fått større innflytelse, noe prosessen rundt EUs klimamål i disse dager viser. Hovedlinjene i energipolitikken som ble formet under EUs «grønne giv» blir likevel gjennomført, nå med sikkerhet og økonomi som drivkraft.
I årene som kommer vil altså EU videreutvikle sin energipolitikk i tråd med Energy Union-strategien. Det blir sterkere integrasjon, mer utbygging av nett, mellomlandsforbindelser og fornybar energiproduksjon. Regelverk vil bli justert, og vi vil måtte ta stilling til reviderte direktiver og forordninger. I den politiske debatten om dette bør vi på venstresiden ha som utgangspunkt at de store utfordringene løses best i fellesskap. Fortsetter nedunder.

Utfordringen vi som nordmenn og europeere står overfor handler om en klimakrise som truer fremtidige generasjoners levekår, en sikkerhetspolitisk krise som truer vår frihet i dag, og et sammenbrudd i internasjonalt handelssamarbeid som truer vår velferd. Energipolitikken er en viktig del av løsningene på disse utfordringene. EU er vår nærmeste politisk, økonomisk og sikkerhetspolitiske allierte og det må ligge til grunn når vi forvalter våre forpliktelser i EØS-avtalen.