Til alle smelteverksdirektører:  Hvorfor tier dere? På tide å gi beskjed. Av Leif Sande

Foto: Lars Mæhlum / CC BY SA 3.0 Dette er et tilsvar på et innlegg Inge Grubben-Strømnes, konserndirektør i Elkem skrev i Dagens Næringsliv nylig Innlegget var kalt:  «Vi kan ikke stå alene»

Av Leif Sande, Faglig Sekretær Retning EU 

400.000 (av våre 3.100.000) arbeidsplasser står på spill dersom vi insisterer på å være «annerledeslandet», skrev skrev han der. Med andre ord, en svært dramatisk situasjon vil oppstå å om vi vil fortsette å være annerledeslandet. Men hva han mente med «annerledeslandet» skrev han ikke. Om det var det manglende EU medlemskapet  han etterlyste, så er jeg helt enig med han.

Men i så fall, hvor er engasjementet for å ikke lenger være dette annerledeslandet.  Hvor er ønsket om å få gjort noe med det.  Og når en norske industrileder endelig løfter blikket og ser til Brussel, så burde det ikke stoppe med én kronikk, som ikke en gang nevner behovet for EU medlemskap, men skjuler det bak formuleringer om gi opp «annerledeslandet».

Aldri har norsk industri vært mer avhengig av EU – og aldri har industrilederne vært stillere i debatten om vårt forhold til unionen. Dette mens  Brussel setter rammene for klima-, energi- og konkurransepolitikken, alt de skal leve av i tiår framover. Av og til hører du dem bakerst i salen. Men i front er de på ingen måte,  og når det gjelder mulighetene til å være med å bestemmer er de tause. Som om det ikke angår dem. Å flytte til Sveits for å slippe skatt gjør de, men å heve stemmen og be om norsk medlemskap ved bordet, gjør de ikke. De lar oss heller forbli annerledeslandet.

Beskyttelse og toll

Ingen trenger å være ovverasket over at EU vil beskytte sin egen industri. Som Grubben-Strømnes sier:  bare siden oktober 2021 er halvparten av aluminiumsproduksjonen i EU lagt ned. 1,8 millioner industrijobber er borte. Behovet er enormt og det siste året har de vist dette.  De nøler ikke med å beskytte egen industri.  Beskyttelsestoll – safeguards – er blitt et legitimt og stadig oftere omtalt verktøy.

Vi liker å si at EØS-avtalen beskytter. Den gir Norge markedsadgang, og den er livsviktig for norsk industri, men den er ikke nok, og den gir oss ikke sete ved bordet. Når EU nå former sin nye industripolitikk – med grønne subsidier, karbonjusteringsmekanismer og felles forsvarsfond – så sitter Sverige og Finland ved bordet. De kan si nei, ja. De kan forhandle. De kan stemme. De kan ivareta interessene til sin industri.  Vi må tilpasse oss direktiver, forordninger standarder og regelverk som andre har bestemt for os. Et system som krever stor grad av tillit.

Før EØS

Før vi fikk EØS avtalen var industrien i stor grad utsatt for antidumpingstiltak. Ikke fordi vi drev med dumping, men fordi vi ble beskylt for det. Dette var en sann plage for industrien. Ett av Stortingetes enstemmig åtte krav i forbindelse med EØS avtalen var derfor at dette måte vi ha bort.

I dag er det borte og tvister knyttet til dumping skal løses rettslig. EU kan ikke lenger iverksette tiltak mot oss fordi de beskylder oss for å subsidiere norsk industri eller dumpe norske priser.

Ulike typer toll

Derimot er det ikke slått fast på samme måten at vi ikke kan bli omfattet av en beskyttelsestoll som EU iverksetter i hele markedet fordi de føler de blir utkonkurrer. Slik som i ferrosilisium saken.

Da er det viktig å ikke blande kortene. For EØS avtalen er fortsatt til god hjelp. Beskyttelsestollen er vanligvis et først tiltak som skal beskytte EU markedet. Den er vanligvis ikke så høy.

Antidumpingtiltaket er et neste tiltak. Det er som regel langt høyere og kan ikke iverksettes overfor EØS land.

Slik at uansett om vi rammes av EUs toll beskyttelsestill er det viktig å ha med EØS avtalen som beskytter oss mot de kraftige antidumpingtiltakene.

EU tydlige på at de vil beskytte industrien

EU er tydlige på at de vil sette i verk tiltak for å beskytte EU industrien. Og det vil helt sikkert komme det flere runder.

Skal vi da fortsatt stå utenfor, stille oss i kø for å “bli vurdert” hver gang EU endrer retning?

Det er på tide norsk industriledere lar seg høre. Å sette seg bakerst i salen og snakke med innestemme duger ikke lenger. De må kreve at Norge skal ha en plass ved bordet.

Inge Grubben-Strømnes innlegg i DN: Vi kan ikke stå alene