Venstresiden kan ikke tie om Europas fremtid. Av Arild Theimann, leder Retning EU.

Av Arild Theimann, leder for Retning EU og nestleder i Europabevegelsen i Vestfold. 

Det er over tretti år siden Norge sist stemte over EU. I mellomtiden er verden snudd på hodet. EU er ikke lenger bare et marked, men en arena for klima, arbeidsliv, sikkerhet og sosial politikk. Samtidig er EU-motstanden ikke lenger venstresidens kamp. I Europa er det ytre høyre som nå fører an i angrepene – ikke for å styrke rettigheter, men for å svekke dem.
Derfor er stillheten i norsk venstreside ikke lenger et vern. Den er en risiko.

Retning EU mener tiden er inne for å gi folket muligheten til å svare på nytt. Vi ønsker et ja, fordi Norge hører hjemme i det fellesskapet som allerede former oss. Men først og fremst ønsker vi en ærlig og demokratisk avklaring. Et folkestyre som ikke våger å stille de store spørsmålene, overlater makt til andre. Norge kan ikke styre i 2030 med et mandat fra 1994.

Målingene viser at EU-saken ikke er død. Flere ønsker en ny folkeavstemning enn dem som vil stenge debatten. Folk ser at EØS ikke bare handler om eksport, men om politikk. Vi tar inn klimapakker, energi- og arbeidslivsregler som former hverdagen uten at vi sitter ved bordet. Spørsmålet er ikke om vi påvirkes, men om vi skal ha innflytelse.

De europeiske frontene er endret. EU-skepsis er ikke lenger venstresidens språk, men ytre høyres våpen mot felles regler og rettigheter. Sosialdemokrater, grønne og partier på venstresiden forsvarer i dag EU som arena for fellesskap og sosial rettferdighet. Derfor handler striden ikke om Europa i seg selv, men om hvilket Europa som skal bygges – og hvem det skal bygges for.

Dansk venstreside gir viktige erfaringer. Socialistisk Folkeparti har gått fra skepsis til innflytelse og støttet fjerning av det danske forsvarsforbeholdet for å sikre grønn og sosial handlekraft. Enhedslisten står fortsatt i en EU-kritisk tradisjon, men har justert kursen. De vil begrense overnasjonal makt og bevare nasjonal kontroll, men ser ikke lenger utmelding som mål, men bare som et virkemiddel dersom EU blokkerer sosial politikk. De kjemper både i og mot EU, alt etter hvor slaget står.
Denne evnen til å være kritisk uten å melde seg ut av rommet mangler i Norge. Her forveksles fortsatt kritikk med avvisning.

SV står i en nøkkelposisjon. Partiet vil forme norsk utenriks-, klima- og arbeidslivspolitikk, men unngår spørsmålet om selve arenaen der disse beslutningene faktisk tas. Mellom et Arbeiderparti som er åpen for debatt og et Rødt som vokser på sosial uro, kan ikke SV forbli uavklart. Uten en offensiv europapolitikk risikerer venstresiden å overlate EU-spørsmålet til høyrepopulismen.

En folkeavstemning må ikke være slagord, men opplysning. Landbruk og fagbevegelse må tas på alvor. Distrikter og arbeidsplasser må høres. Men vi kan ikke forsvare folkestyret ved å nekte folket retten til å velge. Neste generasjon kan ikke leve videre på et kompromiss fra før internett.

Europa er i bevegelse. Enten vi vil det eller ei, vil Europa forme oss. Spørsmålet er om Norge vil forme Europa tilbake. Et nei kan fortsatt være et nei, men da må det være et bevisst valg – ikke stillstand.

Venstresiden sier at folket skal styre. Da må vi våge å spørre dem.

Foto Robert Wahlross