Bare Orban kan stoppe oss. Vetoet mot norsk EU-medlemskap ligger ikke i Oslo – det ligger i Budapest

I den norske EU-debatten har spørsmålet tradisjonelt vært om Norge ønsker å gå fra EØS-avtalen og bli medlem av EU eller ikke. Men den siste tiden har utviklingen i EU snudd denne logikken på hodet. Spørsmålet er ikke lenger bare hva Norge vil. Spørsmålet er hva Europa vil – og hvem som eventuelt kan si nei.

Da EU-parlamentets utenrikskomité (AFET) i november behandlet en rapport om nordområdene, foreslo rapportøren Urmas Paet at EU bør være åpent for at Norge, Island og Grønland kan bli medlemmer, dersom landene selv ønsker det. Formuleringen var ikke et press, ikke en kampanje og ikke en oppfordring om å starte forhandlinger. Det var en prinsipiell døråpning: Om dere ønsker det, er dere velkomne.

Rapporten ble vedtatt med klart flertall: 45 stemmer for. Samtidig stemte 7 representanter mot. Det interessante er ikke at mange støttet rapporten – det er forventet. Det interessante er hvem som var mot, og hvorfor de var det. For det var ikke motstand mot norsk medlemskap i seg selv. Det var motstand mot tettere politisk integrasjon, også dersom Norge selv skulle ønske dette. De stemte altså ikke imot EU som inviterer Norge inn. De stemte imot selve ideen om at Norge og EU skal bevege seg nærmere hverandre.

Hvorfor? Fordi dette handler om hvilken retning EU skal gå.

De som stemte mot kommer i hovedsak fra politiske grupper som ønsker å svekke EU som politisk union. De ønsker et løsere og mer begrenset europeisk samarbeid, der hvert enkelt land står mer alene. Mange av disse partiene er nasjonalpopulistiske eller autoritære i sin retningstenkning. De ser Norge ikke som en del av en europeisk løsning, men som en utfordring: et rikt, stabilt og demokratisk land med en sterk velferdsstat. At et slikt land får stemmerett i EU styrker unionen politisk – og nettopp derfor ønsker de ikke Norge inn.

Dette handler ikke om fiskeri, olje eller tollsatser. Det handler om maktbalansen i Europa.

Men vetoretten ligger ikke i EU-parlamentet. Den ligger hos EU-landenes regjeringer.

Her kommer det helt sentrale: Det er ikke Europaparlamentet som avgjør om Norge kan bli medlem. Det er EUs Ministerråd, altså regjeringene i medlemslandene. Og der kreves enstemmighet. Ett land kan si nei. Og da faller hele prosessen.

Når vi vurderer hvem som kan stoppe Norge, må vi derfor se på hvilke partier som sitter i regjering i EU-landene, ikke hvilke representanter som stemmer i en komité.

Så hvem kan realistisk stanse Norge?

Det er ikke Sverige. Selv om Sverigedemokraterna er skeptiske til EU, er Sveriges sikkerhetspolitiske linje knyttet til NATO og Norden. Et norsk EU-medlemskap vil styrke svensk sikkerhet, ikke svekke den. Det samme gjelder Finland. Det er heller ikke Nederland eller Italia, til tross for regjeringsskift og ytre høyre-partier i koalisjoner. I en sikkerhetspolitisk helhetsvurdering vil ikke disse landene blokkere Norge.

Men det finnes ett land som kan gjøre det, og som har vist at det kan og vil bruke vetoretten som pressmiddel: Ungarn. Viktor Orbáns regjering har tidligere blokkert Ukraina-støtte, EU-budsjetter, sanksjoner og rettsstatsmekanismer – ikke på grunn av sak, men for å oppnå politiske innrømmelser. Om Norge søker EU-medlemskap, kan dette bli et kort Ungarn bruker for å forhandle seg fram til enda større handlingsrom for egen politikk.

På kort sikt er Ungarn derfor den eneste reelle vetotrusselen. Slovakia kan følge etter, avhengig av regjeringssituasjonen. På mellomlang sikt kan utviklingen i Frankrike og Østerrike bli avgjørende. Men alle andre europeiske land har i utgangspunktet interesse av at Norge styrker EU, særlig i en tid der sikkerhet, energi og forsyningslinjer i nord er strategisk avgjørende.

Foto: European Parliament / CC BY 4.0