Vetoretten i EU må bort

Etter det siste møtet i København har debatten om EUs beslutningssystem blusset opp på ny. Flere medlemsland tar nå åpent til orde for å begrense vetoretten i utenrikspolitikk og utvidelsesspørsmål. Bakgrunnen er særlig striden om Ukrainas og Moldovas EU-søknader – og Ungarns vedvarende blokade av hele prosessen.

Når ett land stanser hele unionen

I dag krever beslutninger om nye medlemsland enstemmighet. Det betyr at ett land alene kan stoppe fremdriften, uavhengig av hvor bred enighet det er ellers. Ungarn har de siste månedene brukt dette verktøyet til å blokkere at forhandlingene med Ukraina kan gå videre. Begrunnelsen har vært både innenrikspolitisk – en nasjonal konsultasjon der hele 95 prosent svarte nei til ukrainsk medlemskap – og politisk, med henvisninger til energisamarbeid og forholdet til Russland.

Denne situasjonen har satt sinnene i kok blant de øvrige medlemslandene. Da saken om Ukraina sist ble tatt opp, stemte 26 land for å åpne forhandlinger, mens kun Ungarn sa nei. For mange er dette et skoleeksempel på hvorfor vetoretten i sin nåværende form er uholdbar.

Historiske eksempler på vetoproblemer

Ungarn er ikke alene om å ha brukt vetoretten strategisk. Hellas har tidligere blokkert EUs relasjoner med Nord-Makedonia over navnestriden. Kypros har brukt vetoretten i saker knyttet til Tyrkia. Og Polen har ved flere anledninger truet med veto i budsjett- og klimaforhandlinger. Disse episodene har skapt en voksende bevegelse for å begrense muligheten til å lamme unionen.

Hvordan kan vetoretten begrenses?

I utgangspunktet kreves en traktatendring dersom man skal gå fra enstemmighet til flertallsbeslutninger. Det er den tyngste veien og krever enighet og ratifikasjon i alle medlemsland.

Det finnes imidlertid en enklere mulighet gjennom bruk av såkalte broklausuler. På enkelte områder – som deler av sosialpolitikken (for eksempel arbeidsmiljøregler), miljøpolitikken (for eksempel energibeskattning) eller visse deler av utenrikspolitikken (for eksempel sanksjoner og menneskerettighetstiltak) – kan man, dersom alle medlemsland er enige, innføre kvalifisert flertall i stedet for enstemmighet.

Broklausuler kan derimot ikke brukes når det gjelder forsvar og militære operasjoner i utenrikspolitikken, og heller ikke ved opptak av nye medlemsland. På disse områdene kreves det traktatendring for å endre beslutningsformelen. Når en broklausul først er vedtatt på et område, blir ordningen varig for det området. Klausulene har vært brukt, men svært sjelden.

Motstand og muligheter

Ungarn – og til dels Polen – har vært tydelige på at de vil motsette seg enhver innsnevring av vetoretten. For disse landene er vetoretten en garanti for nasjonal suverenitet i unionen. Samtidig peker land som Frankrike, Tyskland og de nordiske landene på at dagens system er utdatert i en union som stadig blir større og mer kompleks.

Konklusjon

Debatten om vetoretten er ikke ny, men krisen rundt Ukrainas EU-søknad har gjort den mer akutt enn noen gang. Flere medlemsland ser nå på reformer som nødvendige for å sikre at EU kan handle raskere og mer samlet i spørsmål som berører unionens sikkerhet og fremtid. Om endringene kommer raskt, er usikkert. Men ett er klart: København-møtet har gitt ny fart til en diskusjon som kan prege EUs utvikling i årene som kommer.

ChatGpt/Leif Sande